Hverken spørsmålet fra TV 2s journalist eller Hårek Hansens svar oppstår i et vakuum.
Frp har opprettet personalsak etter at rådgiver Hårek Hansen omtalte pakistanere som «minusvarianter». Hansen har beklaget uttalelsene som «grovt» og preget av promille. Flere partifeller som var til stede fredag kveld, skal også ha reagert på uttalelsene. Det er verdt å minne om.
Problemet i denne saken er ikke bare mannen som sa «minusvarianter». Det er også de som gjorde det legitimt å snakke om mennesker som et underskudd i utgangspunktet. Og der står ikke Frp alene.
For det ubehagelige spørsmålet er dette: Hvilket politisk klima gjør at slike tanker får et språk?
Ikke bare Frps språk
I dag finnes det en bred politisk debatt der ikke-etnisk norske mennesker stadig omtales gjennom kostnad, belastning, kapasitet, bosetting, bærekraft og kontroll. Frp har foreslått bosettingsstopp for flyktninger i kommuner der ikke-vestlige innvandrere utgjør mer enn 15 prosent av befolkningen. Partiet skriver også i sitt program at «ukontrollert innvandring gjennom asyl og familieinnvandring» bidrar til press på offentlige velferdsordninger.
Men dette er ikke bare Frps språk. Regjeringen har selv brukt formuleringer om at familieinnvandringen ikke er «bærekraftig», og at innvandringen må være «kontrollert». Høyre har varslet en strammere innvandringspolitikk, med færre ankomster og forslag om å utrede asylsentre i tredjeland. Det siste har også Arbeiderpartiet gått fra å avvise til å vurdere.
Når mennesker i årevis er blitt omtalt som belastning, kostnad og demografisk problem, burde vi ikke bli overrasket når noen trekker den brutale konklusjonen høyt. Som Hårek Hansen gjorde en fredag kveld på fylla.
Barn blir fremtidige kostnader
For politikerne har lenge regnet på oss innvandrere. Mennesker blir poster. Barn blir fremtidige kostnader. Familier blir bærekraftsproblem. Minusvariantene av oss, med andre ord.
Danmark vedtok i 2016 den såkalte smykkeloven, fremmet av en borgerlig regjering og støttet av Arbeiderpartiets danske søsterparti. Loven innebar at asylsøkere kunne få beslaglagt verdier over en viss grense for å finansiere oppholdet. Den ble internasjonalt fordømt, men var samtidig en ekstrem versjon av en logikk mange land har beveget seg mot: flyktningen som økonomisk risiko før menneske i nød.
En logikk vi finner igjen her hjemme. SSB har i flere analyser sett på hvordan innvandring påvirker offentlige finanser, altså balansen mellom utgifter og inntekter for staten. Analysene viser blant annet at innvandring kan påvirke offentlige budsjetter over tid, og at enkelte grupper i større grad mottar offentlige ytelser enn andre. SSB understreker selv at dette er et begrenset perspektiv, og at slike beregninger kan bli misvisende hvis de brukes til å si noe om «hva innvandrere koster».
Likevel har nettopp denne typen regnestykker blitt en normalisert del av den politiske samtalen. Hva mine barn vil koste, er en normal del av den offentlige diskursen. Det slipper de som er lysere i huden å ta stilling til rundt middagsbordet.
De siste årene har norsk politikk også beveget seg i retning av strengere seleksjon. Det er bred politisk støtte for innstramminger etter det som kalles flyktningkrisen i 2015, og forskere peker på at norsk innvandringspolitikk over tid er blitt gradvis strengere, på tvers av partier.
Også i opinionen ser vi spor av den samme utviklingen: Én av fire i Norge mener nå det bør bli vanskeligere for flyktninger å få opphold.
Ingen av disse tiltakene eller analysene er i seg selv rasistiske. Men de deler et felles utgangspunkt: at mennesker først og fremst vurderes ut fra hva de koster, hvor mange de er, og om de bør begrenses i grunnleggende rettigheter som bevegelsesfrihet og hvor de kan bosette seg.
Det er i dette landskapet Hårek Hansens uttalelser om «minusvarianter» oppstår, hvor han svarer: «Nei! Det vil jeg ikke», til TV 2-journalistens spørsmål: «Hva med ikke-etnisk norske? Vil du at de skal få flere barn?».
Hverken Hansens svar eller journalistens spørsmål oppsto i et vakuum. Derfor blir det noe underlig å se politikere reagere med vantro. Vi kan godt ta avstand fra bruken av ordet «minusvarianter» om mennesker. Men det er også nødvendig å stille spørsmålet om hvilke partier som selv har bidratt til å gjøre innvandrere til en kategori man kan regulere, telle, fordele, redusere og advare mot konsekvensene av.
Alle kan fordømme den ene mannen som sa det ingen ville eie. Men eierskapet er der.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
