Den største risikoen for uavhengige tilsyn er ikke nødvendigvis korrupsjon. Den kan ligge i lovlige møter, faglige nettverk og uformelle signaler som aldri blir synlige.
Norge er et høytillitssamfunn. Det er en styrke. Men høy tillit kan også gjøre oss mindre oppmerksomme på påvirkning som ikke ligner klassisk korrupsjon.
Statlige tilsyn avgjør hvem som kontrolleres, hvordan regler tolkes, når det gis veiledning eller gebyrer og hvem som får tilgang til lisenser, tillatelser eller markeder. Slike beslutninger tas i etater som Nkom, Mattilsynet, Fiskeridirektoratet, Finanstilsynet og Konkurransetilsynet. De kan virke tekniske, men konsekvensene kan være store – både økonomisk og samfunnsmessig.
Risiko i assymetri
Problemet er ikke at næringslivet blir hørt. Dialog er nødvendig for gode tilsynsbeslutninger.
Risikoen ligger i asymmetrien. Store, profesjonelle aktører kan følge prosesser tett, møte beslutningstagere, levere informasjon og kommunisere sine interesser effektivt. Forbrukere, arbeidstagere og små aktører har sjelden samme kapasitet.
Uformell påvirkning trenger ikke handle om personlige fordeler bak. Nettopp derfor kan risikoen være vanskelig å få øye på. Relasjoner, faglige nettverk, møteplasser og informasjonsstrømmer kan påvirke hvilke problemer som fremstår viktige, hvilke aktører som oppfattes som seriøse, og hvilke løsninger som virker praktiske.
Slik påvirkning etterlater ofte få spor. Mekanismene kan fremstå lovlige – og enkeltvis uskyldige – men likevel svekke tilliten til at tilsyn fungerer uavhengig og konsistent.
Kan være uklart
Hvis integritet først og fremst forstås som fravær av straffbare forhold, går mer subtile former for påvirkning under radaren. Når relasjonene er uformelle, tonen er god, og aktørene oppfattes som legitime og kompetente, stilles det gjerne færre spørsmål ved hvordan kontakt og informasjon påvirker beslutningsgrunnlaget.
Hvis integritet først og fremst forstås som fravær av straffbare forhold, går mer subtile former for påvirkning under radaren
De som ser problemene, kan dessuten vegre seg for å si ifra. Ikke nødvendigvis fordi det finnes noe dramatisk å varsle om, men fordi det kan være uklart hvor bekymringen hører hjemme. Er dette habilitet? Er det styringsdialog? Er det faglig kontakt? Er det lobbyisme? Eller er det bare slik sektoren fungerer?
Derfor er påvirkningsrisikoen reell.
Systemer for gråsonene
For noen aktører kan forskjellen mellom kontroll og ikke kontroll, tillatelse og avslag, veiledning og sanksjon ha stor økonomisk betydning. For samfunnet kan konsekvensene være dårligere regulering, svakere håndheving og forskjellsbehandling mellom aktører med ulik tilgang til beslutningsprosessene.
Det er derfor ikke tilstrekkelig å ha regler som bare retter seg mot de grove tilfellene av utilbørlig påvirkning. Integritetssystemer må være laget for gråsonene.
Vi trenger dokumentasjon av kontaktflater mellom tilsyn, departement og eksterne aktører, tydeligere skriftlige spor i styringsdialog og prioriteringsendringer, prosesser som reduserer personavhengighet i beslutninger med stor betydning, og velfungerende varslingsordninger – også når bekymringer gjelder ledelse eller sterke interesser.
Slike mekanismer er ikke uttrykk for mistillit. De er forutsetningen for tillit.
Noen vil innvende at dokumentering, kontroll og rutiner gjør forvaltningen treg, risikoavers og defensiv. Det er et reelt hensyn. Tilsyn må kunne handle, prioritere og bruke faglig skjønn. Men alternativet – at viktige beslutninger formes i uformelle rom, uten etterprøvbarhet, er langt mer skadelig over tid.
Når presset er stort
Systemer som sikrer etterprøvbarhet, er ikke til hinder for at tilsyn skal fungere formålstjenlig. De gjør det lettere å fatte vanskelige beslutninger uten at de i ettertid mistenkes for å tilgodese aktørene med best tilgang.
Tilsynenes legitimitet hviler på at de er både faglig og institusjonelt sterke. I møte med store økonomiske interesser er det ikke nok at ansatte og ledere er redelige. Systemene må fungere også når presset er stort, sakene politisk følsomme og konsekvensene økonomisk betydelige.
Høy tillit er ingen erstatning for etterprøvbarhet. Når store interesser står på spill, må offentligheten kunne se hvordan beslutninger er blitt til.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
