Dette er en kommentar
Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Venstresiden har gått fra «en annen verden er mulig» til «folk flest skal sitte igjen med mer».
Det første var slagordet til den globaliseringskritiske bevegelsen for noen tiår siden, det siste tittelen på Rødts siste alternative statsbudsjett.
Det er et eller annet i luften.
«Arbeiderne har intet fedreland», skrev Karl Marx og Friedrick Engels i Det kommunistiske Manifest.
Vent nå litt! svarer Rødts stortingsrepresentant Mimir Kristjansson til den skjeggete tyskeren.
Hans desidert mest populære Facebook-post handler ikke om økt minstepensjon, høyere skatt for de rike eller sosialismen i Bibelen, men om det norske landslagets vikingkostymer. «Faen så dum den der, kritikken av det norske landslagets viking-estetikk!», skriver han med det som må kalles uparlamentarisk språkbruk.
Alle forstår hvem de dumme er: akademikere og forskere innen fag med rare navn, samt en gruppe aviskommentatorer og andre som ikke har gjort en ærlig dags arbeid i hele sitt liv.
Rødts aldri hvilende teolog/influenser/finanspolitiker har nese for hva som rører seg. Det uvanlige er at folkets røst kommer fra det radikale venstre i stedet for det populistiske høyre.
Stadig flere sosialister synes å se det Kristjansson og deler av Rødt har forstått en stund: Hvis venstresiden går helhjertet inn i kulturkrigen, kommer de til å tape.
En venstreside av myke menn som elsker trillegrupper, og myndige kvinner som ruller seg i økologiske matvarer og er så glad glad i mangfold at de knapt klarer å si «kriminalitet» og «innvandringspolitikk» i samme setning, er en spinkel koalisjon.
Den nye mantraet for mange sosialister er i stedet å ta materialismen tilbake.
Det engelske magasinet The Economist peker bl.a. på Zohran Mamdanis seier i New York og De grønnes partileder i Storbritannia. De kaller det Gen Z-sosialisme. Snarere enn å snakke om en annen verden eller kontroll over produksjonsmidlene, er det en meg-sosialisme hvor de rike skal betale mer slik at vanlige folk kan få flere goder, fra gratis kollektivtransport til billigere boliger.
Deler The Economists analyse er god, som hvordan prissjokkene etter pandemien gjorde mange unge pessimistiske med tanke på sin økonomiske fremtid.
Et langt svakere poeng er at denne materialistiske egeninteressen skal være et slags brudd med den gamle sosialismen. Selv om den amerikanske, og delvis den britiske, venstresiden har stupt med stor iver inn i kjønnsdebatter og post-kolonial kritikk, har ikke venstresidens historiske prosjekt vært tuftet på godhjertet idealisme.
Haakon Lie, Einar Gerhardsen og arbeidsbevegelsen fristet ikke folket med luftige slagord, men med økonomisk vekst, mer i lønningsposen og bedre levekår.
Den nye venstresiden har ikke lagt vekk sine progressive standpunkter, men skjøvet dem mer i bakgrunnen, som en av Mamdanis politiske strateger beskrev til meg for en tid tilbake.
Venstresiden kan ikke ha en moralsk renhetstest – selv om det er veldig populært blant mange aktivister – hvor du ikke bare må mene de riktige tingene, men rope så høyt om dem at det skremmer vekk alle velgere som måtte mene noe annet.
Den nye sosialismen sier enkelt sagt at du godt kan mene det finnes to kjønn, men allikevel stemme på oss for å flå de rike, få billigere kollektivtransport og bolig for alle. Antydningene til en ny vår for sosialismen har skapt det en på venstresiden beskriver som «en optimisme som har vært fremmed i våre deler av politikken lenge».
Kanskje har en slik ny sosialismes tid kommet.
Selv om høyrepopulismen på ingen måte er tom for damp, og den store befolkningsundersøkelsen Norsk Monitor fra Ipsos, som kom denne uken, viser en klar konservativ dreining i befolkningen.
Men den underliggende trenden i Vesten er anti-establishment og motstand mot en liberal, urban og utdannet styringselite. Det harde høyre har fanget den bølgen til nå, men det er ingen naturlov. Særlig om oppmerksomheten skifter fra innvandring og kulturspørsmål og over til hardere økonomiske saker.
Hvis den harde høyresiden i tillegg vinner makten i flere land, kan den radikale venstresiden bli den tydeligste opposisjonen.
Vi som føler oss hjemme til høyre, vil selvfølgelig påpeke at den nye sosialismen drar med seg påfallende mange av svakhetene fra den gamle.
Fordeling er viktig, men hvis ikke vi skaper verdier først, vil vi skjære biter av en stadig mindre kake. Den radikale venstresiden kan fordele, men jeg hører dem sjelden si noe om hvordan vi skal få produktivtetsveksten opp.
Goder blir heller ikke «gratis» bare fordi politikerne tar regningen. Pengene må hentes fra et sted. Og det kan jo tenkes at folk med store formuer blir lei av å være melkekyr for radikale politikere. Som vi vet fra de siste årene, kan rike folk flytte. For eksempel til Sveits.
Like fullt kan en revitalisert sosialisme som legger kulturkrigen til side og appellerer direkte til folks lommebok, bli en sterkere konkurrent for både høyresiden og sosialdemokratiet.
Jordens bundne treller reiser seg. Og denne gangen har de vikinghjelm på.
Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no
