Vi har noe å lære av dem som kjempet mot Nazi-Tyskland. Ubehagelig mye ligner nå.

Nå, 15 år etter 22. juli, tror jeg dessverre vi må konkludere med at vi feilet. Vi har vært naive. Og vi har vært historieløse.

Vår verden er i ulage. Vi befinner oss nå i den delen av historietimen der barna pleier å spørre læreren: Hvorfor var det ingen som gjorde noe?

Det er et viktig spørsmål å stille. Men noe ved premisset er feil. For det var mange som forsøkte å stanse fascismen sist den vokste frem – og det er mange som gjør det i dag. Problemet var bare at det sist gang ikke var mange nok som gjorde mye nok tidlig nok. Hvordan det skal gå denne gangen, er opp til oss.

Jeg tror vi har noe å lære av dem som kjempet mot Nazi-Tyskland. Ikke fordi tiden vi lever i, er identisk. Men det er ubehagelig mye som ligner nå. Og derfor også mye å lære.

Forrige helg kunne vi se hvordan rasistiske voldsmenn herjet i gatene i Belfast, der mennesker med mørk hud ble jaktet på og fikk hjemmene sine brent ned.

Noen dager senere møttes høyreekstremister til en deportasjonskonferanse på Håndverkeren i Oslo, der politikere fra Alternativ for Tyskland – arvtagerne til dem vi frigjorde oss fra her i Norge for 81 år siden – var samlet for å diskutere etnisk rensing av Europa, det de kaller «remigrasjon».

Kort tid før hadde en gruppe med det sterkt misvisende navnet «Patriot Bergen» aksjonert med paroler om det samme – også der pakket inn det samme nyordet.

Aksjonen ble dokumentert og spredt av Tore Rasmussen, redaktør i nettavisen Rabulisten og forlegger i forlaget Legatum, som utgir bøker som er særlig populære i miljøer som ønsker å normalisere ideer om etnisk renhet og massedeportasjoner av innvandrere. Tidlig på 2000-tallet var han aktiv i voldelig, organisert nynazisme i Norge og en del av kretsen til Benjamin Hermansens mordere.

Rasmussens nettavis la nylig også ut en video av nederlandske fascister som satte fyr på et asylmottak og hindret brannvesenet i å slukke brannen. I deres kommentarfeltet på Facebook flommet det over med utsagn som dette:

«Fantastisk.»

«Håper det blir slik i Norge også.»

«La dem brenne.»

«Riv alle moskeer.»

«Europa trenger et nytt korstog.»

«Nordmenn må sikre deres folks eksistens og en fremtid for hvite barn.»

Tankegods som normaliseres

Dette tankegodset, som lenge var forvist til historiens skraphaug, normaliseres nå i raskt tempo.

På Youtube kom jeg for noen dager siden over en video med den tidligere journalisten Anders Magnus i Wolfgang Wees podkast. Den handlet om «naivitet» i innvandringspolitikken. Kommentarfeltet fløt over med anklager om landsforræderi, rettet mot våre demokratisk valgte ledere. En skrev for eksempel:

«Enten snur de NÅ, ellers blir det riksrett, med avslutning på Akershus festning.»

Kommentaren står der fortsatt, på Wolfgang Wees side, helt urørt – i selskap med flere som ligner – flere måneder senere.

Fascismen trenger ikke at alle er ute i gatene og gjør ord til handling. Men den er avhengig av at noen tilrettelegger og bagatelliserer det som gjøres.

Denne normaliseringen foregår på to måter:

Den første handler om å trakassere, true og i verste fall terrorisere ved hjelp av vold. Det vanligste er hatmeldinger, usakligheter og trusler.

Om du tilhører en minoritet, er risikoen stor for at du trekker deg tilbake, blir taus og redd. Jeg har jødiske venner, muslimske venner, skeive venner, adopterte venner og andre som kjenner på dette nesten hver dag.

Mens den første metoden handler om å gjøre den hatefulle praten vanlig, handler den andre om å pakke hatet inn i silkepapir og sette en sløyfe på det.

Å omdøpe etnisk rensing til remigrasjon, slik Norgesdemokratene prøver på, er ett eksempel.

Å omtale høyreekstremister som «kontroversielle talere» og «omstridte gjester», slik Aftenposten gjorde denne helgen, er et annet.

Å omtale en Hitler-hilsen som en «kontroversiell gest», slik flere norske aviser gjorde da Elon Musk heilet under Trumps innsettelsesseremoni, er et tredje. Og jeg kunne fortsatt.

«Normalisering begynner sjelden med et brøl, men med et mildere ord», skrev den svenske forfatteren Mustafa Can nylig, etter at svenske medier omdøpte en høyreekstremist til en «høyreprofil».

De som normaliserer hatet, bruker alltid ytringsfrihetens språk, minnet Can oss om. Aktører på ytre høyre søker situasjoner der motstanderen tvinges til å bære samtalens regler, mens ekstremisten bærer innholdets gift. Man forventes å være moden, sjenerøs, sivilisert – samtidig som den andre får lov til å provosere, ydmyke, filme, redigere, spre, oppildne – «og deretter kreve applaus for sin ytringsfrihet», skrev Can.

Jeg vil også sitere en annen mann – professoren og holocaustoverleveren Victor Klemperer. I sin bok «Det tredje rikets språk» skrev han at «ord kan være som svært små arsenikkdoser»: De svelges hele, ubemerket, de har tilsynelatende ingen virkning, men etter en stund virker giften likevel og blir en bekreftelse.

Klemperer beskrev hvordan ord som «artsfremmed», «avjødifisering» og «undermenneske» hadde bredt om seg i 1920- og 30-årenes Tyskland, helt til det ble nærmest umulig å tenke utenfor den rasistiske språkbrukens rammer.

«Ingen våkner opp en morgen og er plutselig blitt terrorist», skriver AUF-leder og Utøya-overlevende Gaute Børstad Skjervø i sin bok «Ingenting blir som før». «Terror er endestasjonen i en prosess som starter med ord.»

Men ord kan også trøste – og styrke.

Etter 22. juli var vi mange som fant styrke i statsminister Jens Stoltenbergs ord, da han sa at «Våre fedre og mødre lovet hverandre ‘Aldri mer 9. april’. Vi sier ‘Aldri mer 22. juli’». Og vi følte vi ble klokere da han sa at «svaret på vold måtte være «mer demokrati, enda mer åpenhet, men aldri naivitet».

Nå, 15 år senere, tror jeg dessverre vi må konkludere at vi feilet. Vi har vært naive. Og vi har vært historieløse.

Fascistisk økosystem

Det historiske minnet vårt, og vår evne til å kunne si «aldri mer!», angripes nå fra flere hold.

Verdens rikeste mann, Elon Musk, har heiet frem pogromer som dem vi så i Belfast forrige helg. Han ber sine 250 millioner følgere på X forberede seg på borgerkrig. Samtidig tar amerikanske myndigheter til orde for «regimeendring i Europa», og for å hjelpe ytre høyre-partier som Nasjonal Samling i Frankrike til makten.

Ifølge en fersk rapport fra Oxfam tjener Elon Musk nå det samme i løpet av fire sekunder som en gjennomsnittsperson tjener på et helt år. Mye av pengene kommer fra oss, her i Norge – fra oljefondet vårt, fra Tesla-salg – og fra annonser på X, som blant annet norske myndigheter fremdeles benytter som en kommunikasjonsplattform. En hel del av disse pengene går rett inn i det fascistiske økosystemet.

Der yngler de videre.

USA har vist oss hvor raskt det kan gå – fra retorikk om «skadedyr som forgifter nasjonens blod» under valgkampen, til dehumaniserende politikk – og til demokratiets fall. Dette er ikke en lysbryter som skrus av og på, men en prosess – og veien fra demokrati til diktatur kan gå fryktelig fort om mange nok sover.

Motstand

Men også i dag gjør altså folk motstand.

«Håp er hva vi gjør», sto det på plakatene til flere av demonstrantene i Minnesota i vinter, da folk tok til gatene mot ICE. Selv var jeg så heldig å få møte Gunnar Christiansen rett etter at han kom tilbake fra sin tid som prest i den norske kirken i Minneapolis, som ligger midt i byens somaliske nabolag. «Her har vi åpnet dørene for naboene våre», sa Gunnar, «og vi har stengt dem for ICE».

Fascismen har aldri, på noe sted til noen tid, vært sterk nok til å vinne på egen hånd. Den er helt avhengig av aksept, og av at mange nok er passive lenge nok.

Den er aldri sterkere enn mangelen på motstand den møter.

Og den trenger hjelp, i form av normaliserende ord, bagatelliserende oppførsel – og så trenger den stillhet.

I dag er vi samlet her for å hedre noen av dem som nektet å tie.

Nazistene gjorde alt de kunne for å kvele stemmene og motstandskraften deres. Og ved å gjemme kroppene deres håpet de at vi skulle glemme dem.

Dette monumentet trosser nazistene. Ikke bare de som herjet med oss i 1945, men også de som i dag håper at det historiske minnet vårt skal svinne hen, slik at fortidens feil kan gjentas.

De døde vi hedrer i dag, skulle forsvinne – bli tause for alltid.

Men minnet om dem lever videre.

«Det finnes ingen fremtid uten et minne», står det på et italiensk veggmaleri som hedrer de antifascistiske partisanene.

Hva er det vi må huske?

Jeg vil la Mustafa Can få si noen ord også om det – med formuleringer som minner oss om det antifascister sa til oss rett etter andre verdenskrig.

«Et åpent samfunn må aldri være så tolerant overfor de intolerante at de ender opp med å ødelegge selve toleransen. Noen ganger er toleranse for intoleranse bare feighet med et bedre selvbilde. Få ting er mer nyttige for ytre høyre enn en borgerlig offentlighet som er så betatt av sin egen prinsippfaste holdning at den ikke legger merke til når prinsipper er blitt en dørmatte», skriver han – og konkluderer:

«Det åpne samfunnet kan bare forsvares dersom vi ser når frihetens språk blir kapret av dem som ønsker å gjøre friheten mindre for andre».

Det de sa

Da jeg vokste opp, var Milorg ett av disse ordene som var innhyllet i mystikk, nesten magisk. Både morfar og farfar hadde på ett eller annet vis vært involvert, uten at jeg aner hvordan – det var sikkert ikke spektakulært. De var begge døde før jeg kunne snakke med dem.

Om de hadde fortalt meg noe, er ikke sikkert. Jeg vet at mange av dem som nektet å være tause og passive under krigen, ble nokså stille etterpå. Kanskje fordi de ikke ville skryte eller fremheve seg selv – det meste føltes sikkert smått, særlig målt mot dem som ofret alt – eller fordi de ville se fremover, fokusere på å skape et nytt og bedre Norge – og noen ganger fordi det de hadde opplevd var for vanskelig å snakke om.

En slektning som var med i kampene i Valdres våren 1940, sa for eksempel aldri noe til noen. Unntatt til en av sine gamle soldatbrødre, som han gikk lange turer sammen med – visstnok leiende hånd i hånd.

Selv om mange av disse mennene og kvinnene ble tause, sa de noe til oss, og det gjorde de med en naturlig autoritet, som vi i dag må forsøke å vekke til live igjen:

De manet oss – og sa: Ikke glem! Aldri mer 9. april!

I fjor, etter nok et rasistisk motivert drap her i byen vår, ba Tamima Nibras Juhars familie oss om å kjempe. Familien til Tamima ba oss om å stå opp mot rasisme og vold – og å gjøre det med styrke, med fellesskap – og med kjærlighet.

---

Tore Rasmussen svarer dette om påstandene om hva som er publisert i kommentarfeltene:

Mitt utgangspunkt er at meninger skal møtes med motargumenter, ikke med sensur. En levende offentlighet forutsetter at mennesker får uttrykke sine synspunkter. På Rabulisten.no legger vi derfor til rette for åpen meningsutveksling innenfor norsk lov, samtidig som vi forventer at debattanter holder seg til prinsippene om relevans, respekt og saklighet. Derfor viser vi også til Arne Næss’ normer for saklig meningsutveksling.

Den aktuelle videoen ble publisert direkte på sosiale medier. Kommentarene det vises til, stammer fra Facebooks kommentarfelt, ikke fra Rabulistens egne nettsider. Rabulisten er ikke ansvarlig for hvilke meninger tilfeldige tredjeparter måtte ytre i et åpent kommentarfelt på sosiale medier.

Disclaimer : This story is auto aggregated by a computer programme and has not been created or edited by DOWNTHENEWS. Publisher: aftenposten.no